bladene er knallgule og knallrøde, og den regntunge,råe, kalde lufta avslører at sommeren har for lengst sagt takk for seg. sommeren i år, den gikk så fort. før man rakk å snu seg, så var sommeren over.
sola varmer ikke lengre. når den nå titter fra mom dagene, så henger den mest for å lyse, mest til pynt.
nå blir dagene kortere, og lyse sommer netter er et avsluttet kapitel.
om et par måneder vil bakken kanskje være dekket av snø. ren, hvit snø. akkurat som et teppe over landskapet. et mykt slumreteppe. når den første snøen faller, føler jeg meg som 5 år igjen. jeg vil ut og fange snøfnugg med tunga. være ute og gå. komme inn på ettermiddagen og få smørgrøt og melk. sitte inne å se på de hvite fillene dale ned og legge seg på bakke og bilruter. men nå er jeg voksen. som regel når første snøen faller nå, så må man bynne å tenke på å skifte om til vinterdekk. mange ganger er jeg på jobb og bare ser glimt av den første snøen. ser av og til gjennom ruta. akkurat da har jeg så lyst å springe ut og se. se på snøen som daler og kjenne snøfnuggene smelte mot ansiktet mitt.
jeg tenker mange ganger på en dårlig egenskap vi mennesker har. vi er så opptatt i å tenke tilbake, ønske oss tilbake. kanskje vi mange ganger ikke setter pris på øyeblikk som er, fordi vi tenker for mye på det som har vært. vi burde lære oss å ta vare på det som skjer her og nå også.