arr

jeg har mange arr. jeg har flere på knærne, et oppå handa etter at jeg brente meg på steikovnen til mamma, jeg har et langt,smalt arr på høyre pekefinger etter jeg tredde et tappjern rett gjennom fingern, jeg har et lite arr på høyre tommel etter jeg stakk meg med en kyllingsaks, jeg har et arr i bakhodet etter jeg ramlet ned fra sofaen da jeg var liten. alle disse arrene mine er synlig. alle kan se at jeg har skadet meg en eller annen gang. ubetydlige arr. arrene har også minner i seg. fra da de ble laget. men så er det arr som ingen ser. de som er innvendig. de er verst. for noen av disse arrene gror aldri helt. de blir akkuat som sår med tykk skorpe på, osm avog til kan løsne. da gjør det vondt. da kommer alt det vonde tilbake.
så er det disse arrene som gror fort, og som bare blir til minner. minner du av og til tenker på, smiler litt for deg selv. som den første forelskelsen. hjertebank, blodet som kokte og skuffelsen. skuffelsen da han ikke engang så på deg. du trodde aldri du skulle forelske deg igjen, helt til uka etterpå da det var en ny gutt som du skrev navnet på pennalet ditt med hjerte rundt.
da du var liten og mamma lot deg ikke gjøre alt som du ville, og ikke fikk alt du ville ha. hvor sint du var, hvor urettferdig du syns alt var da. at broren din svindlet deg for penger, for at han overbeviste deg om at en 50 lapp var mere verdt enn alle 10 kroningen du hadde spart av ukelønna di. jeg flirer av det nå, så mange år etter, for det var sikkert 150 kroner i 10 kronere i den sparebørsa.
da du var for liten og treig, og de større ungene ikke ville leke med deg. du fikk ikke være med å sykle, så da punkterte du likegodt sykkeldekket til broren din med en stoppenål. du fikk ikke sjokolade før middag hos bestemor så du gikk hjem og løy om at bestemor hadde slått deg med en lysestake på knærne, og hoppet på tærne dine. så alle de innvendige arrene er heller ikke vonde. selvfølgelig er det noen, men de fleste er arr som du kun tenker på av og til. minnes, og smiler.