just like a tatoo

jeg vil ha en til tatoo!
men denne gangen skal jeg ikke bare ta en tatoo bare for å ta den. denne gangen skal det være en personlig en. og jeg har ikke tenkt ut alle detaljer, men jeg vet sånn ca hva jeg vil ha. jeg trenger bare litt hjelp. så det regner jeg med at tatoøren kan hjelpe meg med.
i dag er jeg ikke sliten og trøtt. jeg var nemlig så smart at jeg gikk å la meg tidlig i går, så jeg var uthvilt og i god form da jeg dro på jobb. jeg SKAL klare de neste 8 dagene også! no problem! dette klarer jeg!
jeg holder på å strikke ferdig den andre votten til jan. jeg strikket den første ferdig i fjor allerede, men så glemte jeg av hele votteprosjektet. men nå fant jeg den ferdige votten for et par dager siden, så nå blir det vel votter på han til vinteren :-)
i dag skjedde det noe merkelig. jeg har hatt vondt i skuldrene og nakken og hodet i flere dager nå. har ikke sagt det til noen andre enn jan. så kom den andre sjefen min innom i ste. jeg satt med ryggen til henne og pratet. så stilte hun seg bak meg og bare kleip meg let i nakken og holdt handa der i et par minutter. det gjorde ikke vondt eller noe. så tok hun handa vekk og gikk ut. da hadde jeg plutselig ikke vondt i hverken hodet eller skuldrene eller ryggen mer! væh.. ble litt skremt! men det var godt! huhuh!
cheerio!

gaaaaah!

jeg blir lei meg selv til tider. kan ikke helt egentlig forestille meg hvor lei alle andre rundt meg må være av meg.. vel vel.
tross min sutring og "ååå-det-er-så-synd-på-meg-for-jeg-har-jobba-flere-dager-istrekk-og-fortjener-en-medalje-dag" så klarte jeg å gjøre ferdig naturfagen også. da gjennstår bareinnføringa og så den jævla matematikken! men skal vel egnetlig ta det verste først, men jeg har ikke fått meg til det, nettopp fordi jeg trenger så mye hjelp. men det var heldigvis ikke så veldig vanskelige oppgaver, så dette klarer jeg! hurra for meg! jeeeeee...
hadde vært godt med en selvpleiedag snart. jeg føler meg ustelt og fæl!

tja... omtrent sånn.. jeg er da den røde hårballgreia.. knirk! sånn føler jeg meg for tida hvertfall.

i kveld blir det tidlig senga på meg! jeg må få sovet mer enn hittil. seinest 12 skal jeg være i seng. jeg må klare å sove ordentlig.
cheerio

sliten.no

jeg er sur og sliten kjenner jeg. nå har jeg gått 8 dager i strekk å enda er det 10 igjen! hvordan i helvete skal jeg klare dette uten å gå på veggen? skolearbeidet går veldig bra forresten. har bare 2 naturfagoppgaver å svare på og gjøre matematikken så har jeg gjort alle innleveringene jeg skal ha levert inn i oktober. bare jeg klarer å holde dette gående, så skal jeg være fornøyd.
i dag har jeg ikke hatt lyst til å ha folk innpå meg, og typisk i dag da så har det vært mye folk innom og spist. jeg syns jo det er bra, men hodet mitt vil liksom ikke synes det, og jeg må ta meg kraftig sammen for å i det hele tatt klare å smile. uff.. nå er jeg negativ. jeg vet at når disse neste 10 dagene er over så er det ikke mer jobb.. da kan jeg hvile meg så mye jeg vil. jeg er vel kanskje bare litt for glad i å sutre egentlig? jeg må jo klare det, jeg har ikke noe valg.

akkurat nå føler jeg meg litt sånn som dette... egentlig en passende beskrivelse.
enten så går det bra, eller så går det over!

om natten kommer tankene

i natt fikk jeg ikke sove.
jeg lå og vridde meg i alle retninger.
selvfølgelig streifet tankene mine innom deg. du er med meg i tankene mine hver dag. fordeom du er borte, så tenker jeg på deg litt hver dag. selv om det er lenge siden, så var du en stor del av mitt liv. livet kjennes av og til tungt, akkurat som i natt da alle tankene kom veltenede over meg.
for en måned siden fant jeg en kassett blandt tingene mine hos mamma. da jeg ble alene satte jeg den i spilleren og trykte på play. der var stemmen din. jeg hørte deg. jeg hørte du snakket, jeg hørte latteren din. i et øyeblikk var det akkurat som om du var i rommet sammen med meg. du var så virkelig i et sekund. jeg klarte ikke stoppe tårene. jeg sier ikke til folk lengre at det fremdeles er vanskelig. jeg er så redd for at de er lei av å høre på meg. jeg nevner deg ofte når jeg snakker med andre. jeg forteller om episoder, hendelser, både glade og triste. men jeg har sluttet å vise sorg. og nå er det vel ikke sorg lengre, men et sårt savn. et minne, om en som levde for lenge siden. men enkelte dager er fremdeles så tunge. er det fordi jeg aldri fikk sagt det jeg ville si? for jeg føler vi aldri hadde noe usagt. jeg følte aldri at jeg angret på noe. men det er noe som fremdeles sitter fast, som ikke vil løsne. jeg blir irritert på meg selv for dette.
jeg har sluttet å si til folk jeg ikke kjenner at jeg har en bror. det blir så vanskelig å forklare. jeg føler jeg må gå sånn i detalj. at jeg har en bror, men han er død. jeg sier bare at jeg er enebarn. et er lettere. da slipper jeg spørsmål og medfølende blikk når jeg forteller at du ikke fins mer. det er ikke fordi jeg har glemt deg, jeg vil bare ikke dele detaljer med folk jeg ikke kjenner. jeg vil ikke ha sympati, og da hvis jeg forteller det føler jeg at fortalte dette kun for at folk skal synes synd på meg. du er med meg hver eneste dag i tankene mine uansett om jeg forteller om deg eller ikke.

dildoparty,singstar og dans.

i går var jeg faktisk å holdt dildoparty for ei som hadde bursdag. jeg ble positivt overrasket! det første partyet jeg hadde var i påska, og selv om det var en livlig gjeng, ble det ingen respons. men i går, det var en helt annen sak. det var ikke så mange der, men de hadde veldig lyst til å bestille, og ville booke meg til partyer både i desember og januar og videre utover. så dette var mye mer populært enn hva jeg kunne forestille meg. og det var også et lettere publikum å forholde seg til. ingen rødming og vikende blikk når man nevnte ordene orgasme, penis, vagina, dog litt fnising og lett rosa kinn!
etter jeg hadde fortalt litt om produktene, vist dem fram og latt jentene se igjennom katalogen, ble det noen minutter med et språk-kortspill og litt singstar. så spaserte vi ned til puben
å der var min mann og en gjeng andre også, men måtte pakke gubben i en bil og dra hjem i halv to tiden. agh! noen ganger altså! men men. det var morro så lenge det varte.

det e langt inn til hjerta med klær på..

i dag er dagen grå og klad. brrrr!
jag har virkelig lyst til å bare legge meg ned å sove i dag. det føles som jeg ikke får nok søvn. jeg har vondt i nakken og mellom skuldrene, og det føles som om jeg har fått juling om morgenen når jeg står opp. i dag var intet unntak. jeg tror egentlig at jeg bare er sliten og lei. og det sure kalde været gjør ikke saken noe som helst bedre akkurat nå. faktisk, stygt å si, men jeg gleder meg litt til permiteringen. det blir nok kjedelig i lengden, men i begynnelsen skal det bli godt å slappe av.
i går var jeg på jobb til 03:00, kom hjem og så var det å vaske og stelle foten til jan. så i firetida kunne jeg legge hodet på puta og snorke i vei. så var det opp igjen halv ti. mange lurer på hvordan jeg klarer å stå opp med så lite søvn. vel, det er en vanesak. jeg har bestandig likt å være oppe lenge. og da jeg gikk på skolen så satt jeg å så film eller leste en bok uti de sene nattetimer, før det var opp igjen på skolen kvart på 7 på morgenen. selvfølgelig er jeg noen ganger gørrtrøtt og bare har mest lyst til å legge meg ned akkurat der jeg står for øyeblikket, men det går over. jeg er så vandt med det.
jeg ønsker nå at alle disse dagene kan gå fort.. det er mange dager i strekk jeg må jobbe nå. fra sist mandag til og med den 15.oktober. uten pause. det blir 18 dager med jobb i strekk.. huh! jeg er sliten allerede. vel vel.
cheerio!

so what, I`m still a rockstar!

jeg titter ned på arket, og må se nøye på det flere ganger. det står med stor klar skrift "permitteringsvarsel". om 17 dager. om 17 dager skal jeg ikke stå opp kl.09.35 og dra på jobb. for da er det ikke mer jobb. men jeg har skjønt det lenge, selv om det er rart og se det på papir. jeg klarer meg godt uten jobb. jeg kan begynne å stemple med en gang. men så er det litt rart alikavel. jeg har vært her i over et og et halvt år. det vandte, samme gamle. men jeg har følt på meg at noe skulle skje, og for noen dager siden fikk jeg beskjed om at dette fort kunne skje.
jeg får mere tid til skolearbeidet, og det er jo veldig positivt. samtidig forsvinner noe av det sosiale. så dette er litt skrekkblanda fryd. så nå er jeg virkelig spendt, hva skjer framover nå? hva møter jeg rundt neste sving? en heffalump kanskje?